LOVE LIKE ROCKETS

jeg skriver dette kjapt før jeg legger meg. I dag er det julaften, en hyggelig og koslig dag hvor alle abre skal ha det godt og slappe av. I dag var den mest skumle dagen i mitt liv. Jeg har aldri vært så redd før. Jeg er fortsatt skjelven og vet ikke om jeg klarer å sove. Vil ikke legge så sykt mye ut om det, men det var forferdelig. Jeg trodde faktisk at jeg skulle miste pappan min i dag. Jeg stod å tenkte over det siste jeg sa til han, hvor jævlig hver julaften framover kom til å bli. Jeg var livredd. Tenk å miste noen så nær som en far? Det er det verste som kan skje meg. Jeg tror jeg måtte blitt innlagt. Tror jeg hadde blitt gal, rett og slett. Er så glad stemamman min var der og ikke var like redd som meg, vel, hun var nok like redd, men hun viste det ikke, og det hjalp meg veldig. Det roa meg ned hundre hakk! Han sluttet og puste og han bare lå der. Jeg hørte ambulansemennene rope navnet hans hele tiden "nå må du vokne, Bjørn Ove". Det føltes ut som en evighet at han bare lå der bevisstløs. han hadde oksygenmaske og de ga han sukker intravenøst. Det gjorde vondt å se han slik. heldigvis åpnet han øynene, og selvom han var helt fjern så pustet jeg lettet ut. Jeg kan ikke beskrive hvor redd jeg var. Den følelsen jeg hadde når jeg så gjennom glassdøra at han lå der. Er bare glad for at han har det bra nå, selvom han er litt sliten. Jeg liker ikke diabetes, jeg syns det er en fæl sykdom som desverre ikke bare går utover personen som har det, men også de rundt. nå skal jeg legge meg i senga, se "john candy collection" som jeg fikk av pappa og glede meg til i morgen. vi skal spise frokost sammen og forhåpentligvis er han bedre. håper alle dere hadde en fin jul. Min ble bra tilslutt tross alt som skjedde.

glad i deg, pappan min.