På søndag er det fire år siden. Fire år siden min helt, mitt forbilde, min bestevenn, min bestemor, døde av kreft. Det er fortsatt så uvirkelig, jeg drømmer om henne stadig vekk, det holder henne i live. Bestemor var den beste personen i verden. Hun var den typen bestemor som aldri kjefta, men jeg ga vel henne aldri noen grunn for at hun skulle gjøre det heller. Bestemor kjente alle, og alle kjente bestemor. Hun er den typen menneske som man ikke kan la være å like, ikke nødvendigvis fordi hun bare gikk rundt å smilte, hun sa som regel det hun mente og la aldri skjul på det heller, men fordi hun var den hun var. All jobben hun gjorde, all omsorgen hun hadde for andre. Bestemor var det mest empatiske mennesket i verden. Hun brukte altfor mye tid på andre, selv stod hun i andre rekke. Hun kunne ha feber, hoste og forkjølelse, men var noen andre syk så trosset hun sin egen sykdom for å pleie de. Jeg vet ikke om hun fikk mye tid til å slappe av, bestemor hadde nemlig vanskelig med å si nei. Hun var med på alt, og hun stilte alltid opp når det trengtes. Det er vanskelig å beskrive bestemor, for den hun var, var så ulik noen andre, bestemor var unik, hun hadde like egenskaper som andre mennesker, men hos henne ble det så mye mer. Hun tenkte faktisk litt for lite på seg selv i blant, det handlet alltid om alle andre.
Jeg har så utrolig gode minner med bestemor. Jeg er faktisk glad for at jeg var såpass gammel da hun døde, at jeg faktisk har 17 år med minner. Bestemor elsket naturen, hun gikk på tur hver eneste dag. Hun hadde bedre kondis enn meg. Hun var sprek og frisk. Aldri rørt en røyk, drakk aldri alkohol. Så da kan man spør seg, hvorfor skal alt være så urettferdig!? Ingen trodde på det da de fikk høre det. At denne fantastiske personen som alle elsket, fikk den sykdommen som er mest fryktet.
Jeg tenker tilbake på alle de fine stundene vi hadde som familie da bestemor levde. Jeg var ofte der for å spise middag. Når jeg sov over spiste vi kuvertrundstykker med ripsgele eller hjemmelaga blåbærsylte. Når bestefar laget fisk på søndager så laget bestemor noe annet til meg, så jeg også kunne spise noe jeg likte. Alle de andre mente jeg skulle bli tvunget i fisk, men bestemor var en reddende engel. Når jeg var liten satt vi ofte på terrassen når det var stjerneklart. Hun tullet meg inn i det gamle brune ullpleddet deres, og satt meg på fanget sitt. Vi så på stjernene og snakket om fine ting. En gang så vi en komet, som man bare kan se en gang hvert hundrede år. Da husker jeg hun sa ”kanskje om 100 år, sitter barnet ditt sånn, med barnebarnet eller barnet sitt, og sier akkurat det samme som oss”. Det var så fint. Hun tok meg ofte med på skihytta for å drikke essens. Husker at jeg alltid fikk lov å gjøre som jeg ville. Jeg kunne bake kaker med bare potetmel og kakaopulver, jeg fikk bestemme alt som kaken skulle bestå av. Verste er at jeg faktisk fikk lov å steke den i ovnen også, smakte så klart piss. Bestemor hadde et veldig fullt klesskap med masse spennende klær, noe jeg alltid utnyttet. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg kledde meg ut. Brukte alltid å gå ut døra for å ringe på så jeg kunne lure bestemor om at jeg var noen andre, jeg var helt sikker på at hun ikke kjente meg igjen. Vi lagde alltid hytter under bordene i stua. Under den minste bordet er det klistret noen små stjernet, en svart tøybit og et rundt gullklistermerke. Vi brukte å alte som at tøybiten var den svarte nattehimmelen og at det runde klistermerket var månen. Vi brukte å ligge under der å se på himmelen, hun leste appelsinpiken og jeg hørte ivrig på, selv om hun hadde lest den hundre gangen før. Bestemor gikk aldri lei av å leke med meg. Jeg var så utrolig stolt over at hun var bestemoren min, den spreke flotte dama med det beste humøret i byen.
Når jeg ser på fjellet over fjorden som bestemor kalte ”bilen”, tenker jeg alltid på henne. Det er en isbre på fjellet som er formet som en bil i nedoverbakke. Da jeg kom hjem sist husker jeg lyset skinte spesielt akkurat på bilen, da smilte jeg og sa ”hei igjen, bestemor”. Dagen hun ble gravlagt var første dagen med snø hos oss. Men det var ikke bare snøfall, det var haggel, regn, vind og strålende sol også. Nesten alt himmelen har å by på. Jeg liker å tenke at det var bestemor som sa hade på bare den måten bestemor kan si hade på. Det var over the top, det var fantastisk.
Bestemor var morsom. Hun hadde en smittsom latter som kunne få deg til å le med hjertet på en dårlig dag.
Natten hun døde drømte jeg at vi satt på tusenårsvarden, en siste gang. Hun hadde på seg frank shorter treningsdressen sin. Vi drakk essens og så ned på byen. Det var stjerneklart og en varm vind nesten løftet oss av bakken. Bestemor reiste seg opp og sveivde henda i været mens hun sang på timbuktus ”the båtten is nådd” av alle ting.. Vi så på verden sammen, en siste gang, bare vi to. Vi lo, sang og danset. Men jeg hadde en følelse dypt inni meg som sa at noe kom til å skje. Jeg voknet og var full i svette. Klokka var 3 på natta. Jeg visste ikke da at hun hadde dødd for en halvtime siden. Hun hadde tatt sine siste åndedrag i bestefar armer. Noen ganger har jeg det veldig vanskelig, og akkurat da tenker jeg at bestemor hadde vært den perfekte personen å hatt rundt meg da, så da bruker jeg å holde rundt et bilde av hun mens jeg hører på ”I will follow you into the dark” med death cab, og etter det føler jeg meg som regel bedre.
Jeg husker fortsatt den dagen som om den var i går. Jeg dro på skolen uvitende om hva som hadde skjedd. Alle lærerne hadde fått beskjed om at jeg skulle få lov til å ha mobil i timen i tilfelle noen ringte. Jeg hadde engelsk den timen. Jeg og Amalie satt bakerst med vinduet, jeg hadde mobilen på lydløs på pulten. Husker at jeg hadde på emg den brune og blåe aloha hemp hettegenseren min, den hullete joggebuksa mi og burton t-skjorta jeg fikk fra pappa da han kom hjem fra England. Jeg tok opp mobilen og så at mamma hadde ringt, gikk ut i gangen for å ringe tilbake. Bestemor hadde dødd den natten.
Jeg ble fortalt at de som hadde time helt i andre enden av gangen kunne høre meg gråte. Amalie kom ut med tingene mine. Scooterturen opp til tante Wenche er uklar. Jeg kom fram og vi så på istid før vi dro ned til Oddrun. Jeg sovnet på sofaen. Vi dro hjem til bestefar, jeg fikk beskjed om å skifte klær, kunne ikke gå i hullete bukser på likvaken. Senere dro vi på kapellet på sykehuset. Presten var der.. Han spilte ”eg ser” av Bjørn Eidsvaag på gitar. Pappa gråt. Oda ville ikke se henne. Men hun var så fin der hun lå, så fredfull og vakker.
Vi begravde henne i ”moldemarkas venner” t-skjorta hennes, og smykket hun alltid hadde på seg. De spilte Tir N'a Noir i kirken. Hun var så fin. Så ikke ut som hun var en dag over 60. Den fantastiske bestemora mi. Jeg var sikker på at det hadde gått opp for meg, jeg hadde trossalt visst at det kom til å skje i tre måneder, men jeg gråt ikke, så jeg antok at jeg ikke hadde flere tårer. Det tok litt tid men plutselig skjønte jeg det, og da gjorde det veldig vondt, jeg klarte ikke skjønne hvordan smerten skulle gå over, men det er sant som de sier at det blir bedre med tiden. Nå kan jeg fint snakke om henne uten å gråte, jeg kan le av morsomme minner og smile av fine ting hun gjorde. Men av og til, en gang i blant, så makter ikke hjertet mitt å høre om hvor fantastisk hun var, savnet er så stort at hjertet mitt krymper i smerte. Jeg er heldig om jeg bare blir halvparten av den kvinnen hun var. Gleder meg til å fortelle lillebror Bjørn om det beste mennesket jeg vet om, om bestemora hans som han dessverre aldri fikk møte, gleder meg til å fortelle alle de morsomme historiene og alle de fine historiene, om Else Sæther, bestemora vår.
No comments:
Post a Comment