Tarjei

Tenkte dere kunne få et utdrag fra teksten som jeg holder på med til skolen. Siden det er ca det eneste i tankene mine for tiden. Det og Adam Brody. 

(!!!!!!!!!!!)

«Fjell. Kvitnyken, Smørskredtindane, Næremstindan, Smørhyllene, Høgsvora, Nebba, Blåbretinden, Gjølbotntinden, Sprovstinden, Ystetinden, Blåskjerdingen, Rekdalshesten, Bløkallen, Klausethornet, Oppstadhornet, Julaksla, Jendemsfjellet, Talstadhesten, Kaldbakken, Luten, Sørtussen, Snøtinden, Harstadfjellet, Reinsfjellet, Skåla, Tarløysa, Kvasstinden, Klauva, Sjøvdøla, Jurating, St. Venjetind, Trolltinden, Svartevasstinden, Middagstinden, Nonstinden, Storknubben, Sandfjellet, Blåfjellet, Sandfjellet, Hoemstinden, Rollsbotnskorka, Brudefølget og Lauparen. Fjell. Fjell som ligger i nærheten av hvor jeg har vokst opp. Og hvor mange har jeg vært på!?

Ett. Jendemsfjellet. 633 meter over havet og det 14. høyeste fjellet i Fræna kommune.

Jeg tror bestefar er stolt. Ikke liker jeg fisk og ikke går jeg på fjellet. De to tingene han lever for. Han sier alltid at jeg kaster bort livet mitt. Er negativ til alt. 

«I ekkje pessimist i e realist». Men sånn er egentlig alle moldensere. Vi er et eget folkeslag. Vi syter og klager på alt. Og hvis noen prøver å gjøre byen til ”en bedre by å leve i”, så blir det snakket om.

«Haha, festdager i sentrum? Spar me. Blir sikkert like festlig som Tangenten på en tirsdagskveld». Så snakker de videre om at de synes det er så kjedelig at ingenting skjer i byen og at alle er så sure og ingen hilser på gata. Er bare når det er jazz at det er liv, sier de.

Hun ene som har prøvd å få til ting i byen blir ledd av. Men vi liker hverandre. Vi klager på at vi er så inneslutta og sure, men likevel vil vi ikke forandre oss og vi vil i hvert fall ikke omgås med andre. Det spilles Di Derre på vorspiel med allsang og det drikkes 96% blanda med ananasbrus fra Oskar Sylte. Vi elsker Røkke og vi elsker Gjelsten. Vi liker kanskje Erna mer enn Bondevik men han er en ”fole” fin fyr. Vi snakker drit om sunnmøringer og trøndere og vi snakker om neste fotballkamp og at dama som jobber på Nakkenkiosken er jævla fin men at, jo, ja, det stemmer vel at hun var sammen med Tore i noen måneder, så da er hun uaktuell.

Sånn er det. Liten by, alle kjenner alle. Og rykter sprer seg som ild i tørt gress eller hva man sier. Men ja. Fjell. Jeg tror det er på tide at jeg gir det en sjanse. Jeg vil på Lauparen først. På Lauparen former snøen seg til en Volvo 121 (noen sier Volvo PV men jeg har ikke peiling på biler så for meg er det egentlig bare en bil) på vei i en nedoverbakke med eksos ut av eksospotta. Til nå har jeg egentlig kalt fjellet for bilen. Men jeg måtte søke opp hva det het slik at jeg kunne si til bestefar at jeg ville opp dit i sommer. Da måtte jeg vite navnet. Men bestefar spurte meg bare om hva jeg skulle dit etter jeg som ikke engang orket gå til butikken. Jeg skal vise han jeg. Så skal jeg få god middag av bestemor når jeg er ferdig så kan bestefar spise den forbanna fisken sin. »

Det er om en gutt. Han heter Tarjei og er 25. Han er heldig for han har en bestemor. Pluss at foreldrene ikke er skilt. Så vi er ikke helt like. Jeg har, som dere kanskje skjønner, brukt veldig mye fra mitt eget liv. Da er det lettere å skrive ekte. Og ikke bli fornærma om du er moldenser og ikke er slik jeg beskriver, det er jo satt på spissen. KOZ.