Vi har prøvd å holde det gående i snart tre år nå. Vi har prøvd å være lykkelig sammen. Har prøvd å finne på ting, prøvd å ha ting til felles. Vi har har sagt at vi må bare fortsette å prøve, så kanskje det går. Det er jo så mange som vil at det skal funke. Vi vet ikke helt hva som er årsaken. Det er ikke deg, det er meg. Men det er oss begge. Det er ikke en spesiell ting. Ingen skikkelige grunner for det. Men det bare føles ikke riktig. Vi vil begge så inderlig at det skal funke. Vi vil være lykkelige og vi har så lyst at dette skal være unikt. Men det er ikke det. Vi må gi slipp. Om ikke så lenge så sier jeg farvell. Det blir rart, det blir også trist, men det er det rette å gjøre. Vi kan ikke lenger tvinge oss selv til å elske noen vi ikke elsker. Vi må lete videre etter noen som liker oss for den vi er. Noen som setter pris på oss og som virkelig vet hva som skal til for å glede oss. Det er rart, jeg trodde det skulle bli så bra. Man har så store forhåpninger, og det er derfor man kjemper sånn for at det skal funke når man merker at det aldri egentlig kommer til å funke. «Men det er jo så bra for deg. Det er jo helt riktig. Tenk på alle mulighetene». Det hjelper så lite når du aldri føler deg vel. Så jeg drar videre.
Ja. Det føles ut som et forhold. Jeg vil så gjerne elske Oslo. Jeg har så lyst at det skal funke, men det gjør bare ikke det. Så jeg sier snart adjø.
Vi har hatt et rimelig smertefritt forhold, Oslo. Ingen tårer. Bare for lite følelser egentlig. Jeg skal finne meg en by jeg kommer bedre overens med. Nå ser det ut til at det blir København. Men først skal jeg reise. Jeg er livredd, men jeg må.
No comments:
Post a Comment