Everything's Magic: Peru

"Jeg vil heller spare pengene til den store reisen. Det blir hardt, men jeg skal klare det. Skal gi meg selv et klapp på skuldra når jeg er ved Machu Picchu."

Dette skrev jeg 05.02.14. Jeg hadde egentlig ikke tro på at jeg skulle klare det. Nå er det gått en uke siden jeg så Machu Picchu og jeg kan henda ikke helt tro det.
Søndag 08.02 dro vi til Ollantaytambo. Vi dro på en liten fjelltur for å se på noen ruiner, og jeg ble den som ledet vei. Jeg så en klar sti hele veien opp fjellet, men dø
nikene på gruppa (bortsett fra Hedda), mente jeg ble helt bear grylls og at jeg ledet de ut i buskekratt. Jeg spurte de hvor mange av de som pleide gå på fjellet, svaret var ingen. Så det sier seg selv hvem som visste best.
Da vi dagen etter gikk Lares trek og gikk på en utrolig brei vei sa han ene "Now this is a path, Anette". Og jeg bare "bitch, please. This is a motorway". Latterlig. Gleder meg til å komme hjem så jeg kan gå på fjellet med ekte fjellfolk.

Mandag dro vi til byen Lares hvor vi startet fjellturen. Jeg var sjuk og våknet med feber den morgenen, men var fast bestemt på å gjennomføre. Første dagen gikk vi bare i fire timer. Det var litt bort, litt ned og litt opp så det var egentlig ikke noe problem. Vi kom til campingstedet som var ca 3800 moh. Jeg frøys en del og har egentlig generelt problem med å sove i telt, men det gikk greit. Dagen etter var den største utfordringen. Jeg våknet igjen med feber, tett nese og sår hals. Vi skulle gå i 6 timer hvor det høyeste punktet var 4800 moh. Så når du har mild astma, er sjuk OG skal stige 1000 høydemeter når du allerede er så høyt oppe, er ikke akkuart en dans på roser. Jeg trodde at jeg måtte gi meg, og lå langt bak alle de andre. Vi steg raskt i høydemeter og jeg måtte stoppe hvert femte minutt. Men etter den andre pausen så var det et eller annet som skjedde. Jeg gikk fra å være sist til å ligge foran og slik holdt det seg fram til vi nådde campingstedet for dag 2 som da var på 2600 moh eller noe sånt. Så andre del av dagen gikk vi for det meste nedover.

Onsdag var siste dagen og det var jeg rimelig glad for. Jeg sov i kanskje tre timer den natta så det var greit at vi kun skulle gå et par timer nedover den siste dagen. Men før vi engang startet gåturen så begynte jeg å blø neseblod (for tredje gang på 12 timer), og det ga seg ikke. Det fosset rimelig hardt og jeg måtte stoppe. Vi hadde to leger og en sykesøster som var en del av gågruppa. De tok på seg hansker og stappet nesa mi full av sterile bomullsdotter mens de holdt trykk på nesa mi.
Etter hvert begynte det å svarte for meg, og da kom turguiden vår løpende med oksygentanken.
Jeg hadde vel egentlig ikke bruk for den, men har var sykt ivrig på å få brukt den, så da han tok den fram kom en av turkokkene springende bak han med et kamera for å ta bilde. Neseblodet gikk over og turen kunne starte igjen. Den natta bodde vi i Machu Picchu by, og jeg rakk akkurat komme meg ut av dusjen (den dusjen var så etterlengta), da lyset i hele byen gikk. Noen hadde ikke rukket dusje enda så de måtte dusje i kaldt vann.

Torsdag var den store dagen. Vi tok buss opp til Machu Picchu tidlig på morgenen. Alle var litt nedfor siden skyene lå lavt og det regnet mye. Vi har hatt en del uflaks hele turen. V fant forresten nylig ut at grunnen til at det var streik i La Paz den dagen vi skulle gjøre death road var fordi arbeiderne var sure fordi et tvselskap sluttet å vise the simpsons. PÅ EKTE!!!! de fikk viljen sin og simpsons er tilbake på tven. Vi ble guidet rundt på Machu Picchu og fikk vite en del historie.
Heldigvis fikk vi noen gode bilder og det var helt fantastisk på tross av været.
Det fine, hvite kamera mitt har blitt ødelagt på turen. Hvorfor vet jeg ikke men jeg tror det kan være fuktskader fra lares. Skal se om jeg finner nytt i Lima.

Mer kommer senere. Må dele det opp så det ikke blir for mye. Er i Lima nå. KLEMZ