New York

Det er over et år siden jeg postet et innlegg sist. Det var etter min store reise alene til Sør-Amerika. Og nå sitter jeg her igjen, enda en reise er snart over. Jeg har bodd i New York i 8 måneder og det har vært alt annet enn hva jeg trodde. For det første var jeg ekstremt redd for å ikke trives, jeg hadde tross alt bodd tre år i Oslo hvor jeg reiste hjem til Molde annenhver helg. Jeg var redd for å ha en konstant hjemlengsel til di fem F'ene: Familie, folk, fotball, fjell og fjord. Men det har gått overraskende bra. 

Jeg vet om få som er så familie og hjemmekjær som det jeg er, men likevel sitter jeg her i april i en sofa i Williamsburg og lengter kun hjem på søndager når det er fotball på tv'en og jeg helst vil at mamma skal lage middag til meg. 

Jeg har lært mye mens jeg har vært her. Jeg har lært at alt det man hører om hvor dumme mange amerikanere er, faktisk stemmer. At de faktisk er dummere enn hva du tror. Jeg har aldri kommet over et folkeslag som vet så lite om resten av verden. De vet til og med lite om sitt eget land. Når noen melder at 1. verdenskrig skjedde på 1940-tallet og at det i all hovedsak foregikk i Pearl Harbor, da har jeg lyst til å spørre hvordan de i det hele tatt har kommet seg inn på et college. Det som slo meg mest ut var da en jente i klassen sa at Europa var et land. Jeg kan skjønne at man kan tro Norge er hovedstaden i Sverige. Det er faktisk ikke så mange som kan alle verdens hovedstader.
Jeg ble derimot overrasket da de ble overrasket over at vi har mørkhudede i Norge!
Jeg har også lært at fengselsystemet her er helt bak mål. Jeg velger maksstraff på 21 år og rehabilitering framfor det de driver med her any day! Rehabilitering framfor straff, si.
Jeg blir satt ut når jeg møter tilsynelatende oppegående mennesker som stemmer Donald Trump. Når skal det landet her skjønne at de trenger Bernie Sanders? Det er mye bra med det landet her, men helse-, skole- og fengselssystemet er ikke en del av det.

Første måneden min her bodde jeg i Harlem. Eller, Morningside Heights. Vi hadde ikke wifi så jeg var på starbucks hver dag. Enten for lekser eller for fotball. Jeg tok meg selv i å rope høyt under en eller annen kamp. INGEN reagerte. Hjemme hadde folk sett på meg som om jeg trengte psykiatrisk hjelp. Jeg dro nytte av dette så jeg begynte med å synge høyt mens jeg var på butikken for å handle.
Man har jo lyst til å synge med på musikken man hører på, alle har jo lyst til det! Og når ingen bryr seg, hvorfor ikke gjøre det!?
Det er det jeg elsker med den byen her. Du kan være hvem faen du vil - ingen bryr seg! Du kan gå kledd som du vil eller gjøre som du vil. Alt er mulig! Det er så åpent og fritt. Jeg er ekstremt glad for at vi flyttet til Williamsburg. Jeg elsker å bo i Brooklyn. Jeg kan vandre rundt her i evigheter og alltid finne nye steder jeg vil sjekke ut.

Noe som dessverre jeg har fått oppleve litt for hardt er hvor dyrt det er her nå når krona er svak. En husleie som kunne vært på typ 6000 var på over 9000 da krona var på sitt svakeste. Vi betaler 3150 dollar i mnd her vi bor, og det er ikke inkl en dritt. For den prisen hadde vi hatt vaskehjelp en gang i uken om vi bodde i Oslo. Nesten i hvert fall. Og 1050 er billig! Om du vil bo på Manhattan må man ut med mye mer og for en mye verre standard. Det er kjipt, men fy faen det har vært verdt det!
En annen ting som gjør vondt er at det er ekstremt mange hjemløse her. Jeg visste jo om det, men det gjør vondt å se likevel. Og her er det ikke nødvendigvis dop som har fått dem på gata, det er rett og slett uflaks. Får du en kronisk sykdom og forsikringsselskapet velger å ikke støtte deg, så havner du på gata. Første uka mi her fikk jeg være med på et shelter for å servere mat til hjemløse. Det kom menn i dress! Og en jente på min alder med en baby som hadde en eller annen sykdom. Norge er absolutt ikke perfekt, men jeg er glad jeg kan skryte av Norge en gang i blant når man diskuterer helse eller skole eller egentlig hva som helst annet.

Jeg reiser hjem 12. mai. Jeg er ikke klar. Jeg har et ambivalent forhold til det hele. Jeg er klar for å dra hjem, for Moldesommer og for familie og hytta og venner, men jeg er ikke klar for å ikke komme tilbake hit. Jeg er ikke ferdig. Jeg har hundre ting jeg vil gjøre. Jeg kjenner på meg at jeg må tilbake. Jeg må ha minst to år til her før jeg kan si meg klar. Oslo er planen til høsten, så lenge jeg får meg en jobb. Men New York kommer alltid til å ligge i bakhodet og jeg kommer til å sjekke ut alle muligheter jeg har. Jeg kan ikke forlate en by jeg har sånne følelser for, det går ikke. Jeg føler nesten at jeg er utro mot Molde. At New York er min elsker.

Dette ble langt. Jeg kunne skrevet i en evighet, for jeg blir som sagt aldri ferdig med denne byen. Tusen takk til gjengen her som har gjort dette året helt fantastisk. Jeg ser frem til de siste ukene her med dere, de skal nytes!

Love you.

Anette