Aldri ride ranke og vuggesang

I dag skal jeg åpne meg litt mer enn jeg gjør til vanlig. Det er ett menneske i livet mitt som skuffer meg gang på gang på gang. Jeg trodde jeg var ferdi med å være skuffa og oppgitt, det skjedde trossalt såpass ofte at jeg ble ikke skuffa lenger. Jeg bare sukka og gikk videre med dagen min. Jeg trodde han/hun hadde vokst opp, forandret seg til det bedre. Men jeg tok feil. Jeg lovte meg selv å aldri gråte på grunn av han/henne. Men i dag gjorde jeg det. Veldig også. Det er så lenge siden sist. Men jeg er faktisk ikke skuffa. For jeg har aldri forventa noe bedre. Det gjør så utrolig vondt. Den personen betyr mer enn de fleste, og er en av de snilleste jeg vet om. Snill og god som ingen annen. 

Jeg har aldri helt klart å stole på alle løftene. "Beklager, jeg har ikke penger nå, men du skal få dobbelt så mye til jul" er noe jeg alltid hører hver bursdag. Og når jula kommer er det samme regla "har ikke så mye penger, har såvidt nok til å kjøpe meg mat, men du skal få mer til bursdagen din".  Det er ikke pengene og gavene det står på, det bryr jeg meg ikke om, men de tomme løftene. Jeg orker ikke høre på det lenger. Jeg tørr ikke tro på at noe skal vare når det gjelder deg. Jeg tørr ikke håpe på en sikker framtid uten flytting inn og ut, krangling og faenskap. Men det som irriterer meg mest, er at jeg aldri klarer være sint på deg. Fyfaen som det plager meg. Når det er du som skal ha dårlig samvittighet, er det JEG som får det. Fordi jeg ser på deg som stakkarslig. Du har en sykdom som gjør deg sårbar, og jeg har alltid holdt tilbake følelsene mine i frykt for at du skal reagere voldsomt med å få anfall. 

Jeg har sett deg gråte før. Hikste. Og det er ett syn jeg aldri glemmer. Derfor gjør det enda mer vondt å være sint på deg. Hvordan klarer du det? Hvordan klarer du å få MEG til å føle meg dårlig, når jeg ikke har gjort en dritt? Jeg tror nok ikke du skjønenr det selv. Tror ikke du skjønner det i det hele tatt. Hadde du skjønt det hadde du ikke latt meg føle sånn. Håper jeg. Jeg har alltid følt at jeg har måtte passa på deg. Ligger våken om nettene, bekymrer meg. Tar deg alltid i forsvar. Er ikke det din oppgave!? Jeg skal ikke måtte gå rundt å passe på deg. Det skal være omvendt. Hvorfor klarer jeg ikke være sint på deg over lengre tid? Allerede nå har jeg dårlig samvittighet for at vi krangla for noen timer siden. det er ikke jeg som skal ha det, DU skal ha det. Men du legger det over på andre og du kommer unna med nesten alt. 

Jeg er så lei, men jeg klarer ikke la være. Jeg får vondt av deg. Faen asså. Jeg hater når det er sånn. Men jeg forventer ingenting av deg. Absolutt ingenting. Det er også feil. Alt er feil her. Jeg klarer ikke mer. Kunne ønske du ikke hadde den drittsykdommen. Og kunne ønske jeg ikke fikk så lett dårlig samvittighet.  Kunne ønske du for en gang skyld SKJØNTE hva det dreide seg om. Skjønte hvorfor jeg var sur og lei og irritert og faktisk klare å si "UNNSKYLD, unnskyld for alle de tomme løftene og for alt det vonde jeg har latt deg gå gjennom, unnskyld". Men du klarer det ikke. for du skjønner ikke.  Jeg tørr aldri gråte forran deg. Skjønner ikke hvorfor...

På en måte håper jeg du leser dette. Mens på en annen måte håper jeg du ikke gjør det, for jeg er redd du skal se hva jeg egentlig føler. Jeg er redd du skal bli lei deg. Jeg vil ikke at du skal være lei deg. La heller meg være det. Jeg er utrolig glad i deg og du betyr mer for meg enn du aner.

sangen vår

 

Finn Kalvik – Ride Ranke - Cats In The Cradle