DIABETES

Jeg har lenge vært usikker på om jeg skal skrive om det her, med hensyn til pappa, men hver gang jeg leser Christine sin blogg blir jeg mer og mer sikker. Hun gir så mye av seg selv og er ikke redd for å fortelle sin historie. Etter innlegget hennes om diabetes har jeg tenkt på hvordan jeg selv skal fortelle om mitt forhold til den sykdommen.

Pappan min har diabetes og han har hatt det så og si halve livet. Det første jeg husker fra denne sykdommen er at pappa kommer inn døra, han har vært ute å måket snø, jeg gjemmer meg i trappa, han er rar. Jeg husker at mamma ga han melk og brødskive. Etter det har jeg alltid skjønt hva jeg må gjøre.

Det er for få mennesker der ute som vet hva diabetes faktisk er. Jeg syns det var helt fantastisk at Christine posta det innlegget, slik at flere kunne få et innblikk i hva "sukkersyka" faktisk dreier seg om, annet enn at man ikke "tåler" sukker.

Det går ikke en dag uten at jeg ønsker og håper at man kan finne en kur mot denne sykdommen. Jeg skriver fra mitt ståsted, jeg vet at det sliter ut pappa også, men herregud, han er faktisk ikke tilstede når jeg må proppe i han sukker, når han ligger bevisstløs på gulvet og plutselig slutter å puste. Da er det jeg som står å ser på, ser realiteten i det, ser hva som kan skje om man ikke passer godt nok på, pappa vokner bare senere, og da er alt fint igjen, avogtil har jeg lurt på om han faktisk skjønner alvoret i det. Men såklart gjør han det, han vet jo hva det er han lever med. Diabetes er en veldig alvorlig sykdom. Jeg tar meg selv ofte i å tenke "kunne ønske han heller hadde en helbredelig krefttype, da kunne han i hvert fall blitt frisk". For jeg sliter veldig med meg selv avogtil. Hver kveld når jeg legger meg tenker jeg på pappa. De faste tankene som går gjennom hodet mitt er "har han husket å måle blodsukkeret sitt før

han la seg", "håper han spiste godt før han la seg så ikke blodsukkeret synker fort", "håper han har husket å ha på vekkerklokke i natt så han får målt blodsukkeret". Av og til blir jeg så gal av mine egne tanker og nerver at jeg faktisk ringer han midt på natta bare for å høre stemmen hans, for å forsikre meg om at han har det bra.

Jeg har aldri blitt redd for mitt eget liv når pappa har fått føling. Han er ikke truende eller voldelig, ikke med vilje, han vil ingen vondt. Det som er litt skummelt er at han blir veldig sterk. Jeg bruker å si at han blir som en full 5åring. Veeeldig barnslig og tullete, og han skal absolutt hoppe og sprette overalt. Med tiden har jeg lært meg å ta det med ro, ikke stresse, og for all del ikke bli sur eller kjefte. Jeg er rolig og spør om han kanskje ikke skal ta noe sjokolade. På grunn av denne sykdommen har jeg måtte være en voksen veldig tidlig når jeg har vært sammen med pappa. Mange sier det ikke skal være sånn. "du må slutte å bekymre deg,

pappan din har det bra, han er en voksen mann som kan passe på seg selv". Hvem faen er du til å si hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre. Dette er en "rolle" jeg har for resten av livet, ingen kan si til meg at jeg skal slutte å bekymre meg, det går ikke, jeg kommer til å ha disse tankene resten av livet, nervene mine klarer aldri å roe seg helt ned. Jeg klarer ikke slappe av når jeg vet pappa er alene, når jeg ikke vet hva pappa gjør.

Når jeg var 11 voknet jeg av at pappa hadde fått føling på natta. Jeg hadde heldigvis opplevd det en gang før og visste derfor hva jeg måtte gjøre. Jeg ringte ambulansen. Med lillebror som da var 1 år på fanget, satt jeg å så på menn sette sukker rett inn i blodet til pappa. Politiet var der også, for å holde han fast. Han vet ikke hvem noen er, han vet ikke hva som skjer, han er redd, og blir veldig sterk, så noen måtte holde han mens ambulansemennene holdt på. Hadde ikke jeg vært der den natten er jeg redd pappa ikke hadde vært her i dag.

På julaften i fjor skulle jeg bare ta meg en liten blund midt på formiddagen før jeg skulle dusje. Men bare minutter etter jeg hadde sovnet kom Hilde inn å vekte meg. "Du må gå ut å møte ambulansen, Anette, pappan din har fått føling, det er alvorlig, han er bevisstløs og jeg er redd". Jeg løp ned trappene for å møte ambulansefolkene. Jeg ble på rommet mitt. Jeg ville ikke se pappa ligge bevisstløs på gulvet me pustemaske. Da Hilde kom inn på rommet mitt på nytt og sa pappa hadde sluttet å puste så føltes det ut som om hjertet sank ned i beina. Jeg begynte å

tenke på når jeg sist sa jeg var glad i han, hva det siste jeg sa til han var, hvor jævlig urettferdig denne sykdommen er og hvor mye jeg hata at dette skjedde. Men det gikk bra, denne gangen også, heldigvis. Ambulansemennene trodde nok jeg og Hilde var helt gal i hodet for vi stod å lo, etter pappa hadde voknet igjen såklart. Det er blitt en måte å håndtere det på, jeg bare ler av han, jeg kan ikke få et nervøst sammenbrudd hver gang sånne ting skjer. Han var dritlei av mennene som skulle hjelpe han og skulle tvinge i han mat, så jeg måtte faktisk bare le, og det hjelper! det høres kanskje sykt ut men det hjelper faktisk.

Jeg hører ofte hvor flink og rolig jeg er når sånne ting skjer. Selv tenker jeg ikke over det for jeg er så vant med det, men igjen kan jeg på en måte skjønne, for folk flest har virkelig ikke peiling på hva man skal gjøre om en diabetiker får føling! Herregud, de vet sikkert ikke engang at det er føling. For alt de vet så kan det være eplepsi, og det kan og se ut som om en alkis/narkoman som går litt amokk. Og jeg syns det er skummelt at ikke fler vet hva man skal gjøre i en slik situasjon! Det som også er skummelt er at alle reagerer på forskjellige måter. Pappa mister hodet, så og si. Kroppen adlyder ikke hodet, og han blir en helt annen person, alt blir helt svart. Mens andre kan for eksempel miste følelse i beina og bare dette sammen.

Jeg kan høre eller føle på meg når pappa har føling. For ikke så lenge siden fikk jeg et slags... panicattack kan man vel kalle det, rundt klokken 2 på en lørdagsnatt. Jeg kjente på kroppen at noe hadde hendt pappa. Jeg ringte, og joda, det stemte, han hadde fått føling på et utested og ambulansen kom. En annen gang skulle jeg opp til han å hente en støvsuger. Jeg hørte på telefonen at han var stressa, og når jeg ringte på døra og han trykkte på knappen for å låse opp hørte jeg på måten han trykte på at han hadde lavt blodsukker. Jeg kom opp, og der satt han ved kjøkkenbordet å bannet over at han hadde tatt grillkrydder på grøten. Så jeg hadde rett igjen. På en måte er det betryggende å vite at jeg kan få en slags intuisjon når noe skjer eller har skjedd.

Jeg er vant til det nå, det er en del av livet mitt og en del av livet til alle de rundt han! Men jeg må bare være ærlig med meg selv å si at det sliter veldig på meg, det er ikke alltid jeg merker det selv men sånne ting sliter veldig på en. Av og til føler jeg at jeg er for opptatt av at pappa har det bra, at jeg ikke engang tenker over å spørre mamma eller andre i familien om hvordan dagen deres har vært. At jeg aldri bekymrer meg eller tar vare på de, fordi jeg er så opptatt av at pappa skal ha det bra. Jeg liker ikke at det blir sånn, og jeg får så dårlig samvittighet. Men heretter skal jeg prøve å gjøre opp igjen for det. Heldigvis får han insulinpumpe nå etter sommern og jeg kan kanskje leve så og si normalt når jeg skal flytte til oslo, uten å ha nervesammenbrudd hver kveld og ligge å lure på om jeg skal ringe han, bare for å høre. Jeg er alltid redd for at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke ringer. Men sånn er det, og sånn kommer det alltid til å være, jeg har lært meg å leve med det.

En positiv ting med denne sykdommen er nok at jeg hadde ikke vært den jeg er uten den, jeg hadde ikke hatt den samme styrken og selvsikkerheten når det kommer til sånne ting. Jeg vet at jeg kan være rolig og tenke klart hvis jeg kommer opp i situasjoner hvor det trengs og andre kanskje får panikk. Jeg tror også at jeg og pappa har et bedre forhold enn hva vi hadde hatt om han ikke hadde hatt sykdommen. Men såklart, det går ikke en dag uten at jeg ønsker stille for meg selv at han aldri hadde fått diabetes.

Så jeg vil komme med noen råd om du ser noen og mistenker at de kanskje er diabetiker og har føling, man kan jo gjerne spør personen også. Det er ikke pappa alltid er like lett å ha med å gjøre, det siste han gjør er å innrømme at han føling, men noen har faktisk et slags smykke eller armbånd hvor det står at de har diabetes! for all del ikke gi de insulin, det får bare blodsukkeret til å synke mer. Gi personen mye sukker, brus, sjokolade, og hvis man har tilgang til det, gjerne brødskiver og sånn og for da holder blodsukkeret seg oppe lengre! Det kan ta lang tid før det går over, og etter min erfaring er det ikke ofte pappa faktisk VIL ha det vi prøver å gi han, men det er bare å forklare at det er for deres eget beste, rett og slett nesten mate de som en baby. viktig at de sitter, ikke står, og at noen holder personen fast om de blir litt vill... Og vit at de vet ikke selv hva de gjør når de har føling, man kan gjøre mange dumme ting, men det er ikke deres feil, det er det som skjer med kroppen når blodsukkeret synker!

Jeg er kjempeglad i pappa, og er livredd for å miste han. Han skal trossalt se meg være brud,

OG bli bestefar først!

vi fire :)