Ikkje fåkk med kjærligheten

jeg finner frem nøkkelen som ligger under matta, låser opp døra og går inn i gangen. alt er borte. alle skoene mine, jakkene, alt. det er tomt. jeg går videre inn i stua. det står bare en stol der. og noen få bilder som er blitt tatt ned og står leng inntil veggen. alle lydene jeg lager blir til ekko. Jeg kjenne klumpen i halsen. Dette skjer virkelig. vi skal faktisk flytte. Jeg lukker øynene mens jeg går opp trappa til rommet mitt. Jeg åpner døra jeg har gått inn hundre tusen ganger før, og der er det, rommet mitt, like hel. Ingenting er gjort med det. I et hus som er tomt, uten noe som helst, hadde jeg fortsatt rommet mitt. Jeg hadde fortsatt bildene i taket og på veggene, senga mi var like hel og det lå fortsatt klær strødd på golvet etter pakkinga fra forgje uke.

Jeg gråt meg selv i søvn den natten. Jeg hadde kjørt på en hjort den natta, og den måtte avlives, men det var ikke i tankene mine en eneste gang. alt jeg klarte å tenke på var at dette var den sista natta på rommet mitt, slik jeg kjenner det. Med kurt cobian plakater på veggen, replaybilder oppover taket, en stor lang plakat av adam brody tar mye av plassen rett over hodet mitt, et bilde tegner av christine rett over hodeputa mi. Det svarte gulvet mitt som jeg alltid irriterer meg over fordi det aldri blir reint, trenger ikke irritere meg lenger, for jeg skal flytte. Det er ikke et hvilket som helst jenterom. Det er rommet jeg har hatt siden jeg var lita. jeg har så mange minner derifra som betyr så mye. Hver gang gjengen skulle samles, var vi hos meg. vi var alltid hos meg. Jeg brukte til sammen 5 år på å henge opp alt jeg har hatt på veggen, og jeg brukte 3 timer på å ta alt ned. To personer som nå er død, har vært mye på rommet mitt, og det gjør vondt å vite at jeg nå overlater rommet til noen andre som ikke engang visste om disse to personene. Noe av det beste med rommet mitt er at alle minnene er bare gode, såklart har det vært mye tårer, men aldri for noe som har skjedd der.

Alle de fine minnene av photoshoots, latter, glede, lykke, tårer, jentesnakk, sladder og musikk. ja såklart kan jeg skape nye minner på det nye rommet, men jeg flytter til oslo om en måned, og når jeg da skal hjem, skal jeg hjem til et hjem jeg enda ikke føler meg hjemme i. det blir ikke det samme. Jeg skal kjøpe huset i lyngveien 10 når jeg en gang om mange år vil flytte hjem til molde. jeg liker ikke sentrum. det bråker. jeg lker nordbyen og lyngveien 10.

da jeg plukket ned det første bildet fra veggen kjente jeg at det stakk i hjertet. jeg gråt helt til mamma kom opp å hjalp meg med å ta ned alt. jeg kunne ønske siril,amalie,stine og mari var der da jeg gjorde det. det er trossalt de jeg har delt mest minner med på det rommet. etter hvert som jeg holdt på begynte jeg å tenke på at kanskje jeg faktisk var klar for å flytte, det var ikke så ille likevel. og det går nok bra, det hender jeg gråter litt fortsatt når jeg tenker over alt som har skjedd på rommet mitt i lyngveien 10, eller når jeg ligger i senga her i gørvellalleen og ikke får sove fordi det bråker sånn ute. men det går nok bedre etter hvert. jeg må bare venne meg til det. tar bare ekstra lang tid for meg...

jeg hater jo nye ting.

John Olav Nilsen og Gjengen - Ikkje fåkk med kjærligheten