Jeg har eksamen nå. Fikk den for litt over en uke siden. Jeg har helt ærlig aldri slitt så mye med å skrive. Jeg har ikke kommet på noe som helst. Jeg prøver og prøver og prøver, men blir aldri fornøyd. Det er ikke bra nok, skaper ikke nok følelser, blablabla. Jeg var så fornøyd med det jeg leste opp på litterær salong, så jeg føler nesten det er vanskelig å skrive etter det, spesielt når vi skal få karakter på det. Jeg må hele tiden overgå meg selv, og jeg får det ikke til. Jeg får ikke til å prøve nye ting. Eneste som hjelper meg når jeg har skrivesperre er mørket, stillheten og musikk. Da kan jeg få til noe som er sånn greit. Derfor bruker jeg dagene til prosessrapport og refleksjonsnotat og kveldene/nettene til selve teksten...
Min fantastiske tane Eva sendte meg en konvolutt med mange dikt skrevet av min oldefar Eilert Mauseth. Tenkte å poste en del av de her. Noen er håndskrevet så de er vanskelig å lese. Tenkte å få noen til å skrive de ned på nytt for meg når jeg skal hjem i sommer. Oldefar skrev for det meste om naturen og årstiden, spesielt likte han våren.
Jeg begynner med dette diktet som jeg dessverre ikke vet navnet på:
Jeg vandrer i grønne lier
og lytter til skogens sus
og kjenner hvor hjertet fylles
av gledens herlige rus
For nu er det vår i Norge
den er kommet her oppe i nord
hvor herlig det er å leve
og se alt som spirer og gror
Det er så mange lyder i skogen
som vidner om sol og vår
nedi bygda går traktor med plogen
mens andre harver og sår
Så signe da Gud all seden
som såes i Norges jord
så, at den helt blir moden
og bringes til norske bord.
Gud signe vårt kjære Norge
sign både folk og land
og lat det som hagen bløme
sign det fra fjell til strand
herlige mamma og "tante" Eva
No comments:
Post a Comment