Husker da vi kunne ligge i en evighet på soveromsgulvet ditt, høre på musikk og flette hender til vi sovnet av regndråpene mot vinduet. Vi lo og fortalte våre innerste hemmeligheter. Vi kunne ligge å se hverandre inn i øynene i flere timer uten å si noe som helst. Aldri har noen sett på meg på den måten slik som du.
Jeg husker lappene som kunne dukke oppe i jakkelommer og bukselommer etter en natt hos deg. Jeg husker hvordan du skrev navnet mitt, med en stjerne over i’en, ikke et hjerte, som andre pleide. Du kjøpte en stjerne for meg på bursdagen min. Den er oppkalt etter meg. Den er noen få stjerner unna karlsvogna. Vi to brukte å drømme om at en gang, en gang skulle vi sitte i karlsvogna sammen, se ned på jorda og tenke på alt det gode som hadde skjedd oss.
Jeg husker hvor irritert jeg ble fordi du nektet å sove med åpent vindu, uansett hvor varmt det var ute. Du sa det var fordi du ville ikke spise edderkopper. Jeg hadde gitt alt for å ligge naken i senga di igjen uten dyne fordi varmen dreper meg. Hadde gitt alt for å høre deg snakke i søvne om hvor glad du er i pærer som vokser på trær. Du sa alltid at du hatet å sove på ryggen, men med en gang du sovnet så havnet du på ryggen, med nesa i været og henda rett ut så jeg fikk enda mindre plass.
En gang dro vi for å bade i vannet bak huset ditt. Det var den varmeste sommeren på mange år, og vi var så svette at vi ikke klarte gjøre noe. Vi tok den gamle scooteren din opp til vannet, og akkurat da vi kom fram begynte det å regne som aldri før. Vi hoppet utti med klær og lo til vi hadde vondt i magen. Du sa at du elsket meg. På bursdagen min våknet jeg opp til to billetter til Peru på hodeputa mi. Vi skulle til Peru, vi to, slik vi alltid snakket om på soveromsgulvet ditt mens vi hørt på blink 182 og drømte oss bort til et annet sted. Jeg husker den gangen vi var på stranda på vinteren, og du nekta å gå før jeg ville bade med deg. Vi ble syk begge to og lå med høy feber i en uke mens vi spiste oss mette på smertestillende, cola og sjokolade med the oc og sopranos på tven. Vi passet godt sammen vi to. Vi trengte aldri si noe, vi visste hva vi følte. Du lærte deg behind the moon på gitar fordi jeg elsket den sangen. Du lærte deg alle andre sanger jeg elsket også. Du sang angels av Augustana da jeg slet med søvnproblemer den gangen i juni, og jeg sovnet med en gang.
En uke før vi skulle til Peru våknet jeg av smerter i brystet. Det var panikk, det var redsel. Jeg så bort på deg. Du lå der, så fredfullt og vakker . Vi trodde vi hadde mer tid sammen, vi trodde vi skulle rekke det, vi trodde vi skulle få den siste turen sammen, men vi tok feil. Sykdommen tok deg før jeg fikk sagt farvell, den tok deg før vi fikk dratt på en siste tur, før vi fikk sett hverandre inn i øynene en siste gang. Jeg ristet i deg, ropte og gråt så høyt jeg kunne. Men du reagerte ikke, du var allerede borte. Jeg klarte ikke gi slipp, jeg nektet å gi slipp, jeg holdt rundt deg til mammaen din kom inn på rommet og måtte rive meg bort. Du var borte for alltid. Ingen flere turer til vannet, ikke mer varme rom, ikke mer soving på rygg og kropp i stjerneform. Aldri mer turer på stranda for å se på stjernen du ga meg og aldri meg oss to på gulvet ditt med musikk i bakgrunnen. Aldri mer. Jeg mistet meg selv den dagen, jeg er ingen uten deg.
3 comments:
<3
Vakkert skrevet. Hjerte.
begynte å gråte. så fint <3
Post a Comment