A LITTLE'S ENOUGH

Når en venninne, eller en kompis er trist, er det som regel veldig enkelt å komme med trøstende ord. Du får kanskje en følelse av at du virkelig hjelper, at du får de til å se lyst på saken. Det er så utrolig godt å føle at man kan hjelpe andre når de har det vondt.

Jeg har fått veldig mye trøst opp i gjennom årene av mine gode venner, noen ganger har jeg blitt i bedre humør etterpå, mens andre ganger er jeg fortsatt like trist, men det føltes godt å vite at noen er der, at noen bryr seg. Det er jo i grunn en liten forskjell der også, trøst som hjelper og trøst som bare gjør godt.

Da bestemor døde fikk jeg mye trøst, ingen trøst hjalp, men det gjorde veldig godt for sjelen min der og da. Mine fire beste venner droppet nynorsktentamen for å heller komme i begravelsen til bestemor. Det var så godt å føle at de var der, jeg så de ikke, men jeg visste at de satt bak meg, at de var der for meg.

Selv prøver jeg alltid å komme med trøstende ord. Noen ganger er det noe ord ikke kan fikse, men da må man prøve å bare være der, ikke si noe, men vise at man er der. Man kan ikke si ”jeg vet hvordan du har det”, hvis du virkelig ikke vet det, så da kan du heller prøve å komme med trøstende ord, eller gi råd som du tror passer. Man skjønner forskjellen selv her også, om du gjør en forskjell med dine ord eller dine råd, eller om du bare gir de en skulder å gråte på. Jeg liker begge deler, jeg liker å vise at jeg er der, og at jeg støtter uansett.

En gang i blant, er det dessverre ikke slik at man kan hjelpe. Du kan ikke støtte, du kan ikke vise at du bryr deg, eller at du er der, du kan ikke komme med trøstende ord, for det hjelper ikke, ingenting hjelper, du er rett og slett hjelpesløs.

Jeg har opplevd det to ganger. Den ene gangen følte jeg meg så svak og hjelpesløs, og det var en helt jævlig følelse, mildt sagt. Det ligger i min natur å kunne trøste vennene mine, og da jeg ikke klarte det, ble jeg helt satt ut. Den følelsen av å være hjelpesløs, å ikke kunne si eller gjøre noe som helst, uansett hva du sa eller gjorde, så betydde det ingenting, personen brydde seg ikke, det gjorde så ufattelig vondt. Jeg slet fordi jeg faktisk ikke kunne gjøre livet til denne personen bedre. Hvis noen av dere ikke har opplevd dette før, håper jeg dere slipper det, for det er noe jeg ikke engang unner min verste fiende.

Når noen har det så vondt er det ikke mye man kan gjøre, man må la andre, noen som kan det, ta seg av det, og heller håpe at man kan støtte etter tiden har gått. Så klart skal man være der hele tiden, støtte, vise at man bryr seg! Det er bare at kanskje de rett og slett gir faen i det i begynnelsen. Ingenting kan fikse smertene. Jeg håper virkelig at jeg slipper å få oppleve det igjen. Jeg har nesten ikke ord for hvordan den følelsen reiv og sleit i meg. De fleste vet jo hvordan det er å føle seg hjelpesløs, men kanskje ikke når det kommer til å trøste en venn. Jeg har følt meg hjelpesløs mange ganger, men ingen av de gangene kan måles med denne..

Jeg er bare takknemmelig for at jeg kan være der nå, støtte, trøste.. og at det faktisk betyr noe. Det blir satt pris på. Jeg er glad ting ordnet seg. Og det de fleste skjønner etter hvert at ting blir lettere med tiden. Sorgen er der fortsatt, minnene er der fortsatt, men det blir enklere å håndtere de, det blir lettere å åpne seg, enklere å le igjen og enklere å la være å gråte når man tenker på den vonde tiden. Alt kommer med tiden. Alle fortjener lykke, noen må bare vente litt lenger enn andre med å finne den.

To say I
I can do anything, If you want me here
And I can fix anything, If you'll let me near
Where are those secrets now
That you're too scared to tell
I whisper them all aloud
So you can hear yourself

 
I'm sorry I have to say it but you look like you're sad
Your smile is gone, I noticed it bad
The cure is if you let in just a little more love

I promise you this, a little's enough
Angels and Airwaves – A Little's Enough