MITT FORBILDE, DEL 1

Jeg har skrevet en del om bestemor på denne bloggen. Hun er en av mine 3 forbilder, helter.

Bestemor var i en lang periode den eneste personen jeg så på som et forbilde. Helt til jeg møtte Christine Gjertsen. Og det tok meg altfor lang tid før det virkelig gikk opp for meg at det største forbildet mitt er mamman min, Turid Velle.

Dette er mitt forbilde, del 1.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, eller hvordan jeg skal begynne, fordi mamma er unik, det er vanskelig å beskrive henne, fordi jeg føler at uansett hvor mye jeg prøver så kan det uansett ikke beskrive hvor fantastisk mamma er.

Helt siden mamma begynte å jobbe som frisør har hun jobbet og stått på som ingen annen jeg kjenner. Jeg lærte tidlig at en enkel forkjølelse ikke holdt meg unna skolen, opp og ut skulle jeg uansett. Det eneste som skulle holde meg hjemme var feber eller oppkast. Førstenevnte har aldri hindret henne selv. Jeg har aldri skjønt hvor hun tar energien fra, hvordan hun orker å stå opp med feber, gå på jobb, klippe og tjatte med kunder og late som alt er i skjønneste orden. Hun er rett og slett utrolig pålitetlig. Det skal en god del til for at mamma skal bryte en avtale.

Mamma er så utrolig engasjert i det hun driver med, hun trives med det, og det er vel ingenting bedre enn akkurat det. Jeg beundrer hennes viljestyrke og ståpåvilje.

Som liten så kan man vel si at jeg var, tja, hypokonder, rett og slett. Hadde jeg vondt i hodet, hadde jeg hjernesvulst, hadde jeg diare, hadde jeg diabetes (hadde jo bare hørt at et symptom var at man gikk ofte på do, og har man diare går man jo jævla ofte på do, så jeg var rimelig sikker på at jeg hadde diabetes). Mamma har aldri vært den type mor som sier "neimenn offda, lille vennen min, stakkars d! har du litt vondt i hodet? ja da får du bli hjemme i dag". Hadde hun vært sånn hadde jeg nok fått en del panikkanfall opp i gjennom årene. Istede for å føle med meg, synes synd på meg, har hun heller roet meg ned, alltid hatt en logisk forklaring på hvorfor jeg har vondt, og rett og slett fått meg til å ta meg sammen. Det trengtes jo, jeg fikk jo pustevansker første gang jeg fikk migreneanfall. Jeg trodde rett og slett at jeg skulle dø og min siste time var kommet. Mamma sa "nei, slutt å skap de anette, det går over, ta det heilt med ro". Jeg sluttet å hyperventilere og fant til slutt ut at jeg ikke var i ferd med å dø. Men når jeg virkelig var syk, sånn feber og oppkastsyk, da var hun såklart støttende, hun trøstet og viste sympati, for da var det jo faktisk synd i meg!

Mamma og pappa skilte seg da jeg var rundt 6. Jeg husker ikke mye fra det, men jeg husker at mamma klarte seg utrolig bra. Hun er helt ærlig det sterkeste mennesket jeg kjenner. Hun tåler en trøkk, hun tar seg sammen og hun lar seg ikke trykkes ned av hva som helst. Mamma er en independent woman. Mamma håndterer ting med måte, med stil, hun knekker ikke sammen og vil ikke at verden skal synes synd på henne, hun er sterk og hun står opp for seg selv. Mamma og pappa hadde mye kontakt etter de skiltes, vi feiret jul sammen og pappa stilte ofte opp når det var noe vi trengte mannlig hjelp til.

Jeg har så mange fine minner fra barndommen. Jeg kan ikke begynne å ramse opp alt, men er det noe jeg husker spesielt er det før mamma fikk sin daihatsu charade, og hun gikk med meg til skolen hver dag, og tok deretter buss til jobb. Jeg brukte alltid å se opp på henne, betrakte henne, den dongerijakka hun ofte brukte og det lange våte håret som blafret i vinden. Da mamma klippet håret grein jeg en hel dag fordi da kunne jeg ikke lenger eksprimentere med hårfrisyrer på henne om kveldene før jeg la meg.

Jeg og mamma hadde mange fine stunder i daihatsu charaden. Vi hadde the boys kasetter som gikk på repeat og vi sang av full hals. The boys var to gutter som sang coverlåter, så det var fra de jeg først hørte "she loves you" som opprinnelig er skrevet av The Beatles.

Mamma er veldig generøs. Hun elsker å gjøre andre glad, hun elsker å gi andre gaver, hun elsker å klippe/stripe/farge ...gratis, helst. Til venner såklart. Det har faktisk vært episoder der noen har måtte løpt etter mamma rundt huset fordi hun nektet å ta i mot betaling for et eller annet. Hun er ikke så glad i å få tilbake. Med årene har faktisk de fleste begynt med å gi meg pengene istede, helt greit for meg. Som sagt elsker mamma å glede andre, hun elsker å gjøre andre lykkelig. Hun setter ofte andre mennesker forran seg selv, andre mennesker er da veldig ofte meg og Dennis, og jeg kan vel si at vi ikke fortjener alt det vi får av henne, i hvert fall ikke jeg.

Mamma har måttet tåle veldig mye. Først skilte hun og pappa seg, så knapt et år senere mistet hun pappan sin. Men heldivis var det ikke lenge etter der igjen at hun møtte, Dennis, the love of her life. Første gangen jeg møtte Dennis var da han og et par andre kom på uanmeldt besøk sent en natt hjem til oss. Jeg skrev i dagboka mi, "jeg tror mamma har fåt seg sjereste". Og det stemte. Dennis spilte da på mfk, og jeg var såklart starstruck. Stod å dro han i beinet da gjevnaldrene ville ha autograf eller bilde. Jeg brukte hver anledning jeg kunne til å skryte av at mamma var sammen med dennis schiller fotballspiller. Gråt forresten også da dennis klippet håret, eller kanskje det var mer et brøl, et brøl som hørtes i hele nordbyen. Eksprimenterte trossalt med hårfrisyrer på han også. men sminke han kunne jeg fortsatt gjøre!

Etter hvert som årene gikk så ble forholdet til meg og dennis mer og mer som et søskenforhold, fordi han elsket å plage meg. Jeg skal ikke nevne alt han har gjort for noe kan høres litt spesielt ut, men det må være utrolig slitsomt for mamma og til tider ha to barn i hus.

Hun kommer hjem fra en lang arbeidsdag til to slabbedasker som ligger på sofaen og grynter, hun er vel egentlig sliten og vil helst legge seg ned i sofaen å bli servert mat selv, men nei, mamma lager mat hver dag, i alle år har hun stått på i kjøkken og i hjem for å holde hjemmet vårt gående. jeg skal være ærlig å si at jeg har ikke bidratt noe. jeg har vært veldig dårlig på det. jeg har vasket rommet mitt. vasket badet en gang i blant. kunne til og med diske opp med en god lasagne og kanskje overraske en gang i blant med en husvask, men jeg var/er veldig lite hjelpsom. men nå skal det jo også nevnes at mamma som regel har måttet gå over en gang til hvis jeg eller dennis har vaska, for ting skal jo gjøres på hennes måte. Hvis jeg eller dennis skal lage mat, og fortsatt holder på når hun kommer hjem fra jobb, ja da blir vi jaget fra kjøkkenet, da skal hun fortsette. Hvis vi faktisk får lov å gjøre det selv, så er det ikke uten å ha hun over skulderen for studere alt man gjør. "hm, gjør du det sånn du ja".................

men for all del, hun gjør det jo best, ingen lager mat eller vasker som Turid Velle!

Faktisk hadde hun streik en periode. Hun gikk på en slags rensekur, så jeg og dennis måtte lage mat selv. synes å huske det ble en del kjøkkensjefens catering og skippys. en helg vi var alene innså vi hvor feit og stygg vi hadde blitt uten henne. jeg og dennis satt en hel søndag i sofaen uten å bevege på oss. vi var sultne, men orket ikke reise oss for å lage mat, så vi spiste potetgull og drakk cola istede. Takk for at du holder oss i live, mamma!

Hvis jeg noen gang blir lottomillionær, eller rett og slett vinner en del cash, da er det ikke tvil om hva det første jeg skal gjøre er. mamma skulle fått en lang tur til en plass langt borte hvor hun kunne slappet av, bare hun, på en solseng med masse ukeblader og pocketbøker. hun kunne ligget der fra 9 til 6 uten en kjeft som maset om at de var lei, at de ville tilbake til hotellet for å dusje eller spise. Er det noen som fortjener en sånn tur, da er det mamma!

Mamma, jeg er utrolig glad i deg, jeg har ikke alltid vært så flink til å vise deg akkurat hvor mye jeg setter pris på deg, men vit at uten deg så hadde det ikke vært noen meg. Jeg hadde såklart ikke blitt til uten deg, men jeg mener mer sånn akkurat nå... Du er min bestevenn og du er mitt forbilde, ingen er som deg og ingen kan måle seg med deg. Håper jeg en gang blir like flink og fantastisk som deg. Og jeg er glad for at mine ufødte barn får en så herlig og utrolig bestemor/mormor. Du er en av de som kunne drukket fra en "verdens beste bestemor" -kopp med stolthet. Du kunne forsåvidt drukket en verdensbestemamma-kopp også, for du er rett og slett verdens beste. verdens beste i alt. Det er ikke foruten grunn at du har så mange venner som du har, så mange som støtter seg til deg og stoler på deg. Du er et fantastisk menneske. aldri glem det. aldri glem hvor mye jeg setter pris på deg og ser opp til deg. meg og deg for alltid mamma, vi to, uansett.

ikke bare er du fin på innsiden, men du er slående vakker på utsiden også :) håper jeg holder meg like godt som deg når jeg er 45. Ser ikke ut som du er en dag over 40. Vær stolt av det!

jeg fant ikke favorittsangen din på spotify, så da legger jeg ved denne som jeg vet du også er veldig glad i, Sarah McLachlan – Angel