MITT FORBILDE, DEL 2

I August 2008 begynte jeg på Hallingdal folkehøyskole, også kjent som skaga. Jeg, mamma og Dennis hadde tilbrakt natten på Pers hotell, likt som en del andre fra skolen. En av dem var Christine. Lite visste jeg da at hun om et par måneder kom til å fortelle noe som gjorde hun til en av mine 3 forbilder.

Etter bare tre dager på Skaga føltes det ut som en måned hadde gått. Alle var blitt utrolig godt kjent på så kort tid, og Christine var en av de jeg først ”støttet” meg på, foruten om Remy blEik og babyen Anna Lotterud. Christine var en imøtekommende og fantastisk jente som tok alt med et smil. Det første som slo meg da jeg først ble kjent med Christine var at hun var helt som bestemor. Hyggelig på den måten at man rett og slett må like henne. Hun var ikke falsk hyggelig, hun var ekte hyggelig. Hun brydde seg faktisk om hvordan folk hadde det og spurte ikke bare for å spørre, hun ville faktisk vite om du hadde det bra eller ei.

En annen ting jeg merket med Christine var at hun aldri ga opp. Hun sto på uansett. I Zillertal prøvde hun seg på en c box utallige ganger, husker faktisk ikke om hun klarte den til slutt, men uansett hvor mye hun slo seg så var det påan igjen neste tur.Husker også en gang i Hemsedal, tror kanskje det var litt på slutten…. Christine slo rumpa si så sykt hardt, jeg hadde nok lagt meg ned for å dø, hadde bedt alle om å synes synd på meg, men Christine reiste seg opp, gråt kanskje litt, begynte å gå litt rundt. Ingen skjønte en dritt. Vi spurte om det gikk bra, hun svarte «Jada, æ må bare gå det av mæ».Christine hadde en utrolig framgang når vi gikk på skaga. Hun prøvde alt, hun hadde ingen grenser, og det er også derfor hun i slutten av året ble en av de beste i klassen.

Christine er sinnsykt flink til å lære bort, hun er flink til å presse. Altså, hun presser deg ikke til å hoppe på bigjumpen hvis hun ikke tror du klarer det, men hvis det er noe du egentlig selv vet du kan, men har en sperre som stopper deg fra å prøve, da er Christine god å ha. Ikke bare har hun denne utrolige ståpåviljen, men hun er også en veldig god venn. Man ville gjerne stole på alle på skaga. Vi var jo alle så glade i hverandre og hadde lyst til å fortelle alt til alle, og da sier det seg selv hva som skjer når alle føler det sånn, men sa du noe til Christine, kunne du være sikker på at det stoppet der.Hun var støttende, kom med gode ord og det føltes veldig godt å kunne ha en som henne å snakke med.

Ca halvveis ut i året fortalte Christine på morgensamling at hun for ikke så lenge siden hadde vært syk. Jeg skal ikke gå inn i hele historien nå, tror kanskje jeg har skrevet om det før. Hun fortalte i hvert fall at hun hadde ME. For de av dere som ikke vet hva det er forklarte Christine det ca sånn: «Se for deg at du er sinnsykt fyllesjuk, har influensa og masse feber, pluss at du har sprunget kupern mange ganger, også kan du gange det med ti». Hun ble fortalt at hun måtte forberede seg på et liv i rullestol. Christine ble frisk på et dager, gjennom et kurs i London. Det gikk på psyken. Grunnen til at Christine er mitt forbilde er fordi at hadde jeg vært i hennes situasjon hadde jeg rett og slett forberedt meg på det, jeg hadde ikke orket å prøve ut andre ting, jeg hadde blitt sjuk, jeg hadde gitt opp. Tenk deg den viljestyrken Christine har som klarte dette! Og som nå lever hver dag som om den var den siste.

Christine er nå stipendiat på Skaga. På switch, den linja vi gikk på. Ingen passer bedre i den rollen enn hun. Ikke bare hadde hun en sykt bra framgang og ble en veldig flink snowboardkjører, men hun har også evnen til å lære, hun er et forbilde, noen å se opp til, og hun er rett og slett et veldig likenes menneske som det er umulig ikke å bli glad i.Christine er også utrolig rettferdig, og hun er seg selv uansett hva. Gjør du noe hun ikke synes noe om, ja da sier hun ifra. Hun er ikke redd for å være seg selv og hun er ikke redd for å ha egne meninger. Hun står for alt hun sier og alt hun gjør. Christine er morsom, utadvendt, snill, omtenksom, rettferdig, sterk.. ja, jeg kunne fortsatt i evigheter. Hun er fantastisk. Christine minner meg om bestemor på så mange måter, det er nesten så jeg føler at en del av bestemor er i Christine, for å passe på meg. Jeg er utrolig glad for at jeg ble kjent med deg, Christine. Du er et forbilde for alle!

GLA I D!

Miike Snow – Animal