Allan

Korttekst som jeg skrev på skolen, 2.semester.

Han ligger på den hvite sofaen fra Ikea med et trekk som for lengst kunne trengt seg en tur i vaskemaskinen. Over seg har han et tykt brunt pledd fra Kid. Tven står på en tilfeldig kanal og han stirrer på den uten å vite hva han egentlig ser på.

Lyden fra regnet som lett treffer ruten i taket og spiller en rolig melodi. Det er grått ute og tåken har lagt seg som en våt dyne over byen. Solen har ikke vist seg på ti dager, og det virker som om det har gått utover humøret på noen av innbyggerne i byen. Det er ikke lenger smil å få fra den søte jenta bak kassen på kiwi, eller et hei fra postmannen som spiller høy musikk fra postbilen sin. Men humøret til Allan er bedre enn aldri før.

Han er tilfreds og tankene holder seg i ro. Det er ingenting som ligger i bakhodet og lurer. Det føles ut som om han er 10 år igjen og fri fra bekymringer. Han kan ligge inne under pleddet med god samvittighet. Han kan drikke øl og spise potetgull til frokost.

Når det regner trenger han ikke ha dårlig samvittighet for noe. Det er ingenting å ta seg til ute nå uansett. Det er ikke som på sommeren, da folk ligger som sild i tønne på stranda for å suge til seg det de får av solstråler. Da må man ut av huset før 10, og helst være ute i minimum 12 timer. Man kan ikke sitte inne i finværet, en skal ikkje sova bort sumarnatta, som bestefaren hans alltid sa.

Men nå, nå kan han ligge der i fred. Han kan tenke over den natten, den natten som forandret alt. Den natten hvor han gjorde alt annet enn å sove.

Han har aldri skjønt helt hva det er som er så fantastisk på dagen. Alt er mye bedre på natten, alt er så mye vakrere å se på, alt er så rolig og så fredfullt. Det er så deilig å være våken når ingen andre er det, du får ro til å tenke. Du får inn fine tanker og ideer som er vanskelig å få inn ellers når folk rundt deg krangler om å få snakke høyest og mest.

Allan ser opp på takvinduet og ser at regnet former seg som et hjerte på ruta. Det trommer en majestetisk lyd og han får lyst til å tromme med.

Han tenker på bålet og brevene og latteren. Han tenker på smilet og de hvite tennene omrisset av rosa lepper.

Han ler høyt. Han husker hvordan de hadde danset hele natten og hvordan hun hadde vist han et par trinn hun hadde lært på zumba eller noe.

Hun hadde sagt at hun ikke var klar for noe forhold. Hun var ikke klar for å være to mennesker. «Hvordan kan jeg være i et forhold med noen når jeg ikke klarer å være i et forhold med meg selv engang?» hadde hun sagt.

Men Allan skjønte henne. Han hadde fortalt henne om den gangen han følte det på samme måte. Den gangen han måtte si nei til den nest peneste jenta i verden fordi han visste ingenting. Han visste ikke hvem han var.

Allan reiser seg opp fra sofaen med pleddet hengende over skuldrene. Han går bort mot verandadøren og lener hodet sitt inntil så pusten hans dogger på ruten. Han ser ned på byen som er helt tom for mennesker selv om klokken er 15:00 på en lørdag.

Hun hadde ringt han i går. Han smiler fortsatt. Den peneste jenta i verden ville ha han.